Diagnostisering av periodontitt

Selvvurdering av tannkjøttet, for eksempel hjemme foran et speil, er ikke tilstrekkelig for en korrekt evaluering fordi det er umulig å avgjøre på egen hånd om forankringsstrukturene til tannen allerede er skadet av betennelse i tannkjøttet. Tannkjøttlommer kan heller ikke oppdages på egen hånd.

Bare en ordentlig klinisk undersøkelse i tannlegepraksisen med en såkalt tannkjøttsonde (periodontal sonde) kan gi informasjon om hvorvidt tannkjøttet er friskt, om det er tannkjøttbetennelse (gingivitt), eller om det foreligger en sykdom i tennenes forankringsstrukturer (periodontitt).

Den basiske periodontale undersøkelsen gjøres for å raskt avgjøre om det er noen tannkjøttproblemer. Det er en enkel måte å fastslå om det er gingivitt eller oppdage periodontitt.

Ved hjelp av en tannkjøttsonde (periodontal sonde) måles inntrengningsdybden ved tannkjøttkanten forsiktig og presist.

Etter denne korte undersøkelsen utføres videre undersøkelser bare hvis det er tegn på skade på strukturene som holder tennene i kjevebenet. Disse videre undersøkelsene inkluderer det som kalles periodontal status og ytterligere røntgenbilder.

Ved den kliniske undersøkelsen med tannkjøttsonden (periodontal sonde), måles sondens inntrengningsdybde i tannkjøttlommen på opptil seks steder per tann ned til en millimeter. Spesifikt måles lengden mellom tannkjøttkanten og bunnen av lommen. Dette kalles sonderingsdybde. Ved friske steder er sonderingsdybden maksimalt 3 mm. På steder der periodontitten allerede har ført til en nedbryting av tannforankringen, kan sonderingsdybden være 4 mm eller mer.

I tillegg registreres høyden på kjevebenet (festenivå) nøyaktig i det som kalles et periodontalt skjema. Et periodontalt skjema er uunnværlig for diagnose og behandlingsplanlegging. Det periodontale skjemaet kan registreres online i enhver tannlegepraksis og gjenbrukes: www.periodontalchart-online.com.

Diagnosen periodontitt kan bare bekreftes definitivt med de nødvendige røntgenbildene. Utvalget av røntgenbilder som er nødvendige for å diagnostisere periodontitt kan først gjøres etter den kliniske undersøkelsen. Dette kan forhindre unødig eksponering for stråling.

I det enkleste tilfellet består et røntgenfunn av 2 bilder (bitewing-bilder), og i det mest omfattende tilfellet består det av det som kalles en røntgenstudie med opptil ytterligere 14 røntgenbilder eller et panoramaprøntgen. Røntgenbildene som tas må vise kjevebenet som omgir tannen og gjøre det mulig å anslå alvorlighetsgraden av bentap.

Ved hvert røntgenbilde som tas i tannlegepraksisen, må tannsettet sjekkes for karies så vel som for periodontitt.

Med moderne mikrobiologiske tester testes sammensetningen av tannbelegget for følgende skadelige bakterietyper:

• Prevotella intermedia
• Porphyromonas gingivalis
• Aggregatibacter actinomycetemcomitans
• Treponema denticola

Kostnaden for denne ekstra diagnostiske innsatsen er berettiget dersom informasjonen som innhentes fører til forbedret behandling eller dersom unødvendig behandling kan unngås.

I 1999 ble den første internasjonale workshopen for klassifisering av periodontal sykdom holdt i USA. Den viktigste nye funksjonen sammenlignet med den europeiske klassifiseringen fra 1993 var at formene for sykdommen ikke lenger ble definert primært basert på pasientens alder ved første diagnose (f.eks. juvenil og adult periodontitt). De nye formene kronisk og aggressiv periodontitt ble introdusert, samt for eksempel periodontitt som kan være assosiert med systemiske sykdommer.

Men den nye klassifiseringen siden 2018 skiller ikke lenger mellom kronisk og aggressiv periodontitt. Periodontitt beskrives nå – i tråd med klassifiseringen av diabetes – ved bruk av stadier (staging) og grader (grading).